Kategori:"The Impressionists and Edouard Manet"

Sammendrag og analyse av Stéphane Mallarmé, "The Impressionists and Edouard Manet".

[[ Sammendrag 1]] Johan C.Alstad-Øhren, KUN2061, vår 2017

Stephane Mallarme (1842-1898) var en fransk forfatter, poet, samt litteratur- og kunstkritiker. Han var i sin samtid tett på billedkunstmiljøet. En av kunstnerne han fulgte og støttet spesielt var Manet, som han blant annet lot seg portrettere for, hvilket han også gjorde for Renoir. Mallarme var en som forstod seg på de ulike kunstformene, herunder litteratur, billedkunst, tekstiler og mote. Teksten ble opprinnelig publisert som en artikkel i The Art Montly Review and Photographic Portfolio i London 30.september 1876. Den nåværende tilgjengelig kilden er nytt opplag av artikkelen publisert I Charles S.Moffat The New Painting; Impressionsms 1874-1886, San Francisco: Fine Art Museums of an Francisco, 1986m s.28-34. Det kan nevnes at artikkelen kun ble utgitt i England.

I motsetning til sine kollegaer slik som Baudelaire og senere Guillaume Appolinaire, holdt Mallarme en mer tilbakeholden profil i sin samtid. Hva gjelder publikasjoner, står denne artikkelen i hovedsak som en av de nevnbare artiklene. Likevel må denne kunne anses for å være betydningsfull av flere grunner som sammendraget og analysen nedenfor vil gi dekning for. Blant annet bærer artikkelen preg av en skribent som har en dyp forståelse av materiene og den kunsten som er i utvikling. Dette gjør han ved å ta for seg impresjonismen som kunstkonsept og dens arbeidsteknikker. Teksten viser en kunstforståelse som gir epoken en kunsthistorisk forankring idet Mallarme teoretiserer retningen og gir den en faglig plassering. Han gir den impresjonistiske estetikken en formulering som dekker både teori, ikonografi og sosialpolitisk plassering.

Innledningvis tar Mallarme oss med tilbake i tid til Courbet og realimen. Han drar linjene til realismen i litteraturen og setter kunstretningen i kontekst med denne, hvor blant annet Baudelaire og Zola nevnes som representanter for sin samtid. Forfatterer beskriver dernest overgangen til noe annet, med Manet og andre kunstnere som samler seg og viser noe nytt og annerledes. Artikkelen tar for seg den nye teknikkbruken og de nye estetiske uttrykkene som kommer til syne. Mallarme tar seg inn i konseptet omkring friluftsmaleriet som form, og dets innhold. Samtidig tar han for seg hvilke nye elementer som er tilført den nye retningen og hvorfor. Avslutningsvis behandler Mallarme betydningen av kunsten i en politisk kontekst, før han setter strek ved å lovprise kunstformen. I det følgende vil en analyse av teksten forsøker å fremheve de elementer ved impresjonismen som blir værende kjennetegn på kunstformen. Analysen vil i sin korthet søke å identifisere hva det er artikkelforfatteren forsøker å oppnå, samt hva det er han konkret peker på som gjør teksten til det den er.

Ikonografisk, behandler Mallarme paradigmeskiftet i det estetiske uttrykket ved å blant annet begynne med motivene. ”…..And what found they there?A collection of pictures of strange aspect, at first view giving the ordinary impression of the motive which made them, but over beyond this, a peculiar qualitt outside mere realism.”

Temaene som behandles

Mallerme skriver i artikkelen om den atmosfæren som preget arbeidene. Om dette skriver han blant annet: ”As to the details of the picture, nothing should be absolutely fixed in order that we may feel that the bright gleam which lights the picture, or the diaphanous shadow which veils it, are only seen in passing, and just when the spectator and beholds the represented subject, which being composed of a harmony of reflected and ever-changing light, cannot be supposed always to look the same, but palpitates with movement, light and life.”

Impresjonistisk malerteknikk

Impresjonistene deler opp persepsjonen slik at innholdet i mange tilfeller trer i bakgrunnen i motivet. Persepsjonen er todimensjonal hvor noe forholder seg i bakgrunn, mens noe annet er fremtredende i forgrunnen. ”..The secret of this is found in an absolutely new science, and in the manner of cutting down the pitcures, and which gives to the frame all the charm of a merley fanciful boundary, such as that which is embraced at one glance of a scsene framed in by the hands, or at least all of it found worthy to preserve. …..”

Artikkelforfatter peker også på bruken av lys og skygge, samt malerstrøkene som typisk: ”…..Now Manet and his school use simple colour, fresh, or lightly laid on, and their result appear to have been attained at the first stroke, that ever-present light blends with and vivifies all things….”

Kunstneren og betrakteren

I kunstnernes oppfattelse av omgivelsene som gjenstand for motivet, rekonstruerer de den optiske tilnærmingen til motivet. Betrakteren av det impresjonistiske arbeidet ble utfordret på en helt annen måte enn i realismen. Denne vektforsyvningen mellom avsender og mottaker, kan leses inn i det Mallarme skriver om atmosfæren og opplevelsen av arbeidet:

”……Nevertheless he must find something on which to establish his picture, though it be but for a minute. For the one thing needful is the time required by the spectator to see and admire the representation with that promptitude which just suffices for the connection of its truth.”

Avsluttende bemerkninger

Artikkelen lager en ramme på kunstformen. Mallerme setter ord på den. Den uttrykker essensen av konseptet impresjonisme. På denne måten kan man si at teksten løfter impresjonismen og gir den et faglig fundament å støtte seg til. Han er også skånsom i sin tilnærming til stoffet i måten å skrive på. Teksten bærer preg av at forfatteren selv er kunstner. Den er til dels ganske subjektiv. Ved å lese teksten, kan man lett seg for seg et av maleriene av de representative kunstnerne. Et tilfellet som ikke var så uvanlig tidligere før fotografiet fikk sitt inntog. For å nevne et tilfellet på norsk jord, må Kalle Løchen nevnes, som malte et lite maleri på bakgrunn av E.Werenskiolds beretninger i brevform fra Paris.

Impresjonismen er et resultat og en reaksjon på de rigide stilformene som var knyttet til landskapsmaleriet i begynnelsen av det 19.århundre. Impresjonismen kan ses på som en slags teori- fiendlighet. Derimot var det ingen felles agenda om å uttrykke denne måten å arbeide på i faglige tidskrift eller i offentligheten. Deltakerne i denne utviklingen gav ikke i seg selv en formelringen av de estetiske uttrykkene. Dette er en av grunne til at Mallarme sin artikkel har stor betydning for perioden og vektighet i kunsthistorien som kilde. Men selv om Mallerme støtter impresjonistene og er forutfor sin tid, må det taas forbehold om at Mallarme og kunsterne også hadde ulike utgangspunkt. Artikkelen er mallarmes røst, ikke på vegne av kunstnerne. Dette må være in mente. Impresjonismen kan ses på som et ”mildt” opprør med det etablerte. I hvert fall dersom man sammenlikner med andre omveltninger og paradigmeskifter opp gjennom kunsthistorien.