Selvpresentasjon

Freedigitalphotos.net

Selvpresentasjon

Selvpresentasjon handler om hvordan mennesker presenterer sin identitet i det daglige liv ovenfor andre mennesker. I sosiale medier blir vi møtt med stadig større åpenhet, det er lettere å kommunisere over større avstander på kort tid, og det er flere mennesker å forholde seg til på en gang. De sosiale mediene har også ulike objekter som profil, venner/følgere, bilder, men også en kontekst og diskurs som kan påvirke hvordan vi fremstiller oss i den virituelle verden. Det finnes mye forskning på dette temaet, og mye av fokuset er på hvorfor brukerne handler som de gjør. I denne artikkelen vil vi se på hvorvidt brukerne har kontroll over sin egen selvpresentasjon i sosiale medier som Facebook og blogg, eller om de får problemer når deres roller blandes i et kontekstkollaps? Vi vil se på selvpresentasjon i det virkelige og det virituelle liv, se på forskjellene dem i mellom og drøfte ulike teoretiske perspektiver.

Selvpresentasjon i det virkelige liv

For å forstå selvpresentasjon er det viktig å forstå begrepet identitet. Professor i språkelig kommunikasjon ved UiO, Jan Svennevig (2009) presenterer identitet i tre ulike betydninger; individualitet, fellesskap og egenskaper (Svennevig 2009:103 . Identitet og individualitet får felles betydning gjennom individets personlighet, utseende og kunnskap. Disse faktorene spiller inn i hvordan vi presenterer oss i det daglige liv. Identitet er vår egen karakter, og vi skal som individ finne oss selv og kjenne oss selv (.Ibid). Fellesskapet sier noe om vår felles tilhørighet og vår kulturelle identitet. Uttrykksformene, måten vi koder oss selv, presenterer oss i samfunnet, er avhengig av hvem vi er og hva vi ønsker å gi uttrykk for. Som mennesker har vi ulike samfunnsroller. Vi kan ha være elev, datter eller sønn, medarbeider, venn, kjæreste, mor og datter, for å nevne noe. Vi kan ha disse rollene separat, men vi kan også spille alle rollene på samme tid.

Sosialantropologen og sosiologen Erving Goffman (1992) ser samfunnets rollespill som på en scene. Han mener vi innehar ulike roller i ulike situasjoner «scener» og at vi selv vet at vi må endre rollene for hver situasjon. Av erfaring vet mennesker hvordan man skal presenterer seg i møte med andre mennesker for å gi best mulig inntrykk. Vi har også ulike forventninger til de ulike roller vi innehar, og det har også menneskene vi møter. Vi vet av erfaring hvilken rolle en lærer har; de skal gi oss kunnskap og være en veileder (Goffman 1992:24). Vi vet hvordan en mor skal oppføre seg og vi vet hvordan man skal opptre som en venninne. Vi forventer at hver og en utfører sin rolle på en «riktig» måte. I likhet med identitet, er selvpresentasjon avhengig av hvordan vi opptrer, uttrykker oss og hvordan vi gjør inntrykk på andre. Sosiale koder som klær, bil, bosted, musikk, interiør har også mye å si for hvordan vi fremstår, og det smelter sammen med inntrykket man får av hvordan vi oppfører oss (.Ibid).

 Teknologiske forutsetninger

I den virtuelle verden er det lettere for mennesker å komme i kontakt med hverandre og det er lettere å få kontakt over store geografiske avstander enn det er i den virkelige verden (Baym 2010: 3). Men gjør dette at selvpresentasjon er annerledes i den digitale verden? Og hva er i så fall annerledes?
I ansikt-til-ansikt-kommunikasjon får man, som nevnt over, et inntrykk av en persons identietet gjennom kroppspråk, utseende, klær eller kjønn (Baym 2010:9). Disse referansene til kropp mangler i kommunikasjon gjennom sosiale medier. I boken «Pesonal Connection in the Digital Media» (2010) skriver Nancy Baym at sosiale medier gir få ikke-verbale ledetråder. Mennesker skjuler seg bak skjermene sine og de kan ikke se hvordan de reagerer på hverandres kommunikasjon. Derfor mener Baym at identitet i sosiale medier er «ikke-kroppslig identitet”, som kun eksisterer i tekst og handling(Baym 2010:105).
danah boyd (2010) mener at handlingene som foregår i sosiale medier må sees i sammenheng med hvordan teknologien er bygd opp. Hun mener ikke at teknologien dikterer hvordan man skal handle, men at de skaper et landskap som kan påvirke brukernes handlinger på ulike måter(boyd 2010:1). I de fleste sosiale medier tilbys det kommunikative verktøy som skal gjøre det enklere for brukerne å presentere seg selv i det virtuelle liv. Disse objektene organiserer de sosiale relasjonene i sosiale medier og gjør at andre mennesker kan få et inntrykk om deg som person (Aalen 2012:46). I Facebook, som ble dannet i 2004, kan brukerne opprette en åpen, eller delvis åpen profil på seg selv. Der kan brukerne legge til bilder, skrive noen korte ord om hvem de er som person, legge til et navn, hvilken sosial og politisk status de har, hvilket kjønn, og når de fyller år. I tillegg kan brukerne opprette vennelister med andre brukere som de har kontakt med, legge ut bilder, video, notater og linker (Baym 2010:106)(Facebook.no). Blogger har færre slike statiske objekter. Her finner man også en profil, men i en noe kortere versjon. Der kan man dele alder, hvor man er fra, en liten tekst om hvem man er, og et bilde av seg selv (Marketingterms.com 2012). Hvilke virkemidler man tar i bruk, og hvordan man utformer bloggen med design, fargevalg, bilder, fonter og grafikk, vil også kunne si noe om din identitet, mener Aalen (Aalen 2012: 71).

danah boyd (2010) trekker frem vennelister som en idenitetetsmarkør i sosiale medier(boyd 2010: 5). Hvem du har som venner vil også kunne si noe om hvem du er som person. “Venner” i sosiale medier er ikke nødvendigvis det samme som venner i det virkelige liv. Vennelistene på Facebook kan blant annet bestå av venninner, familie, kolleger, sjefer, bekjente, eller andre mennesker du har hatt kontakt med. Det kan med andre ord være både løse og nære kontakter på din venneliste(.Ibid).

Teoretisk perspektiver

Hvorvidt man har kontroll eller ikke over sin selvpresentasjon og idenitet i sosiale medier, er et spørsmål som er mye debattert i forskningslitteraturen. Nancy Baym legger i boken «Personal Connections in the Digital Age»(2010) frem fire ulike perspektiver som omtaler dette temaet. Teorien Teknologisk determinisme, Sosial konstruksjonismen, sosial forming av teknologien, og det siste perspektivet hverdagsliggjøring av teknologien(Baym 2010:24). Teorien Teknologisk determinisme argumenterer for at det er teknologien som styrer fremgangen og de sosiale forandringene i samfunnet. Forskere innen Sosial konstruktivismen mener at den teknologiske utviklingen er samfunnstyrt. Det er menneskene selv som lager og bruker teknologien, som bestemmer hvordan samfunnsutviklingen skal være. Teorien som på engelsk heter “Social Shaping theory”, som Nancy Baym selv støtter, går ut på at det er en gjensidig påvirkning mellom teknologi og samfunn. Samfunnsendringer skjer i et blandingsforhold mellom teknologisk utvikling og hvordan mennesker benytter teknologien, mener hun. Den siste teorien som vi har valgt å oversette med hverdagsliggjøring av teknologien, går ut på at mennesker glemmer at de benytter teknologien, fordi den har blitt en naturlig del av deres liv (Baym 2010: 24,25).
Det er flere sentrale forskere innen disse fire teoretiske tradisjonene. I denne oppgaven har vi valgt å se nærmere på bidrag fra sosiologen og sosialantropologen Erving Goffman, forsker og forfatter Nancy Baym, danah boyd, Jan Svennevig og Ida Aalen.

Kontrollert selvpresentasjon?

Freedigitalphotos.net

I masteroppgaven “Fra Poke til Like” (2011) skriver Ida Aalen at det å skape sin egen identitet slettes ikke er en stor motivasjon for at folk vil bruke Facebook, de er mer opptatt av å kunne sosialisere med andre mennesker (Aalen 2011: 49). Alikevel mener Aalen at det å skape sin egen identitet i sosiale medier har fått en viktig plass fordi mye aktivitet er synlig for så mange mennesker. Arbeidsgivere, venner eller nye bekjente kan søke opp informasjon om deg på nett, og det blir derfor viktig at intrykket de får av deg som person er "riktig" (.Ibid). Aalen mener at det å utlevere seg selv, også er en viktig del av det å bli kjent med andre mennesker(Aalen 2010:49). Ved at brukerne forteller om sine tanker, følelser og behov, bygger de tillit og knytter bånd til andre mennesker, mener hun (.Ibid).

Som nevnt innledningsvis har sosiale medier som Facebook og blogg teknologiske virkemidler som gjør at du lettere kan kommunisere og presentere deg selv i sosiale medier. Vi har profil og vennelister som kan bidra til å fortelle noe om deg som person. boyd mener selv at disse teknologiske virkemidlene kan påvirke hvordan folk handler, men vil ikke diktere hvordan de gjør det (boyd 2010:1).
Claude Fisher (Baym 2010:26) mener derimot at det er teknologien som styrer hvordan mennesker handler. Det er ikke menneskene som bruker teknologien, men teknologien som bruker dem. Han ser at det er en negativ trend at mennesker benytter seg av teknologien for å skape en identitet og en relasjon med andre mennesker. Dette vil føre til at de mister kontrollen over sin identitet og sine relasjoner. For “Jo mer du bruker teknologien, jo mer styrt blir du av den”, mener han(Baym 2010:26). Dette synet på handling i sosiale medier er i tråd med teorien teknologisk determinisme, som argumenterer for at teknologien styrer samfunnsutviklingen.

Erving Goffman har et annet syn på dette. Han mener at idenitetetsskapingen fullt og helt er kontrollert av brukerne selv. I hverdagslivet spiller brukerne roller som på en scene. De handler målrettet for å gi andre et inntrykk av seg selv. Dette er spesielt tydelig i blogging, i følge Goffman (Goffman 1992:24) . En blogger kan skrive om hva man vil og dermed styre andres inntrykk av seg selv. I en politisk blogg kan man f.eks skrive om sine egne meninger og bevise sitt politiske ståsted og dermed styre hvordan leserne oppfatter seg (.Ibid).

Forsker Nancy Baym (2010) og danah boyd (2010)er enig med Goffman i at brukerne selv bestemmer hvordan de skal fremstå i sosiale medier, men ser alikevel at teknologien i seg selv kan sette begrensninger for hvordan dette gjøres (Baym 2010:106,108).

Brukerne kan selv bestemme hvordan deres profil skal se ut, eller hvilke venner de ønsker å ha i sin venneliste, mener boyd(boyd 2010:2). Det er brukerne i sosiale medier som selv lager disse profilene slik at de kan bli sett av andre. Profiler både representerer individet og er sentrumet for individets kommunikasjon med andre mennesker(boyd 2010:4). Men samtidig er profilene et sted der folk “snakker” sammen med hverandre. Noen lesere kan skrive ting på din “Vegg” som er synlig for dine andre venner i vennelisten din. Dette kan gjøre at brukerne ikke har helt kontroll på hva andre leser om deg, eller tenker om deg som person(boyd 2011:4).

I artikkelen, «Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics and Implications»(2010), peker boyd på flere ulike måter teknologien skaper konsekvenser for samhandling og selvpresentasjon. Blant annet blir innlegg i sosiale medier automatisk lagret. Alt som blir lagret online kan lett kopieres og manipuleres av andre, og innholdet kan fort spres slik at andre brukere kan få tilgang til det du har skrevet (boyd 2010:7,8). boyd er derfor opptatt av at brukerne bør skaffe seg kunnskap om det teknologiske ved sosiale medier for å få mest mulig frihet(boyd 2010:4). Et annet eksempel er “nicknames” på Facebook. Brukeren på Facebook har i lang tid hatt mulighet til å ha et kallenavn, eller "nicknames" i stedet for sitt eget navn i profilen sin. Dette vil Facebook nå stramme inn på. boyd ser det som en etisk utfordring at man ikke har frihet til å velge om en vil gi seg ut for å være seg selv, eller ikke, i sosiale medier(boyd 2011). 

“-What’s at stake is people’s right to protect themselves, their right to actually maintain a form of control that gives them safety.” skriver Boyd i artiklen "Real names - Policies are an abuse of power".

Ida Aalen (2012) mener at brukerne har skapt sitt eget språk for å overgå de begrensningene som finnes i teknologien i sosiale medier. Hun har undersøkt MySpace og Facebook og har intervjuet tenåringsjenter om selvpresentasjon (Aalen 2012:71). I det sosiale nettverket MySpace pynter og “stæsjer” tenåringsjentene utseende på profilen for å gi best mulig inntrykk. På Facebook forholder jentene seg til mediets enkle design med tekst og bilde. Blant annet opptrer de gjerne indirekte når de skriver meldinger på Facebook og blogg. De tar i bruk de teknologiske verktøyene som har blitt gitt dem(Aalen 2012:72).
“Brukerne foretrekker å vise hvem de er på mer indirekte måter, for eksempel ved å vise frem hva de liker, hva de er opptatt av og hvem de omgås.”, skriver Ida Aalen i boken “En liten bok om sosiale medier”(Aalen 2012:70).

Det har også utviklet seg andre normer i sosiale medier på hvordan man skal oppføre seg. Dette kan komme av at brukerne kjenner til diskursen i de sosiale mediene, og vet hva som er akseptabelt å skrive om. De følger en slags norm/mal på hvordan de skal skrive innlegg og kommentarer(Aalen 2012:51). For å eksemplifisere dette henviser Ida Aalen til en britisk undersøkelse som viser at oppdateringer på Facebook som regel handler om hverdagslivet, småprat og hva folk gjør for øyeblikket. Det er ikke bare Facebook, men også blogger som handler om slike temaer og dreier seg om småprat(Aalen 2012:51). Aalen påpeker at slik småprat ikke er noe nytt, dette gjør vi også i det virkelige liv. Det er en del av det å presentere seg selv, og å gjengjelde andres oppmerksomhet, skriver hun (Aalen 2012:53).

Kontekstkollaps

Innledningsvis nevnte vi at danah boyd ser “Venner” i sosiale medier som en viktig identitetsmarkør (boyd 2010: 4). Vennelistene i f.eks Facebook og på Twitter kan inneholde flere venner enn de du kanskje har i d

Skjermdump: Facebook.com

in hverdagslige vennegjeng. I åpne nettverk som Facebook og blogg kan personlig informasjon spres til flere ulike typer publikum på en gang. Som blant annet dine bestevenner, eller moren din, men også mennesker man ikke nødvendigvis vil at skal se det, som sjefer og fremtidige arbeidsgivere. Dette kan være både flaut, og være en utfordring, enten du kjenner ditt publikum (F.eks Facebook), eller du ikke vet hvem de er (F.eks blogg), mener Baym(Baym 2010:147).

I det virkelige liv tilpasser vi, slik Goffman (1992) har påpekt, våre roller og hvordan vi oppfører oss til hver enkelt person. Du ville kanskje ikke ha sagt “Yo!” til sjefen på jobb, eller “kos og klems” når du dro fra broren din. Men i sosiale medier blir rollene dine blandet og du må forholde deg til mange ulike sosiale sfærer på en gang. Det er dette som kalles Kontekstkollaps(Aalen 2012:91).

Den siste tiden har det vært flere saker i mediene som viser at kontekstkollaps i sosiale medier kan være en utfordring. Et eksempel er fra rettsaken i terrorsaken: Meddommer i saken Thomas Indrebø hadde skrevet på Facebook rett etter 22.juli 2011 at han mente at Anders Behring Breivik burde straffes med døden. Dette mente flere aviser, inkludert dommerne i Tingretten at var upassende, i og med at han selv skulle være med å dømme i saken. Han mistet derfor rollen som meddommer(VG 2012).

Det er mulig å innrette brukerinnstillingene i Facebook, så ikke alle får samme informasjon på en gangSkjermdump:Facebook.com

Meldingen Indrebø skrev på Facebook var mest sannsynlig en ytring som privatperson, og ikke som profesjonell person. I sosiale medier er det som nevnt vanskelig å skille mellom disse rollene. Selv om hans personlige venner, som han er sammen med på fritiden, kanskje kunne ha akseptert en slik melding, var ikke dette passelig for mennesker i hans offentlige omgangskrets. Dette er også et godt eksempel på at det som er privat og det som er offentlig blandes i sosiale medier (Aalen 2012: 68).

danah boyd (2010)  mener det finnes grep man kan ta for å håndtere kontekstkollaps i sosiale medier. Et råd er å skille publikumsgruppene i sosiale medier med vennelister. I Facebook kan man lage vennelister for hver enkelt gruppe publikum. At kolleger får en liste, mens familie får en annen. Deretter kan du innrette brukerinnstillingene slik at ikke alle får samme informsjon på en gang(boyd 2010:11).

Det å skille vennelister kan derimot være en utfordring hvis du er både venn og kollega med sjefen din. Ida Aalen stiller et relevant spørsmål i denne sammenheng: “-Hvor nær venn må noen være for å være på “nær venn”-lista din? (Aalen 2012:93)”. Dette er et spørsmål som er åpent for diskusjon. En ting kan være at det er vanskelig å skille venner i vennelisten, en annen ting er at det ikke er alle som vet hvordan de skal kan kontrollere de tekniske brukerinnstillingene i sosiale medier(Aalen 2011:61). Hvis de ikke kan det, blir sidene stående åpne slik at alle kan se meldingene de skriver.

boyd mener at det å lukke vennelisten og ha en lukket profil også kan være dumt, fordi folk kan tenke at du har noe å skjule(boyd 2010: 11). Informasjon kan uansett søkes opp og dupliseres, slik at folk kan finne den informasjonen du ønsker å holde for deg selv(boyd 2010:7,8)

Usynlig publikum

På blogger kan man ikke alltid se hvem man henvender seg til, med mindre du har en egen følgergruppe. Blogger er som regel åpne for hele nettet, derfor blir det vanskelig å skille mellom publikumsgruppene som leser bloggen. Alikevel må man tenke på hvem man “snakker” til når man skriver en blogg. For også her kan sjefen din, moren din og bestemoren din lese det du skriver.

Det finnes eksempler i mediene på at også bloggere ikke takler det at publikumsgrupper blandes i sosiale medier. En 21-åring fra Sarpsborg fikk sparken tidligere i år, etter at hun skrev om sin jobb på bloggen. Der la hun ut bilder fra arbeidsplassen sin og skrev hvordan hun hadde det. (Hun la også ut en melding om bedriften på sin lukkede Facebookside der hun har 300 venner). Bedriften mente at disse meldingene skadet bedriftens rykte, og arbeidere, såpass mye at hun fikk sparken på dagen (Nettavisen 2012).

Man kan tenke seg at dette skjedde fordi bloggeren ikke var bevisst på hvem som var leserne av bloggen. Å kjenne sitt publikum er viktig for å bestemme hvordan man skal oppføre seg ovenfor dem, men også for å styre hvordan de skal oppfatte det du sier(boyd 2010:10). Når man ikke har informasjon om publikum, er det vanskelig å forholde seg til dem, og å vite hvordan de reagerer på ting du skriver(boyd 2010:10). Boyd mener at løsningen kan være å forestille seg sine lesere, tenke på hvem som er målgruppen og handle deretter. Med dette, mener boyd ( blant annet), at man må forholde seg til konteksten når man skal signalisere identitet i sosiale medier(.Ibid).

Men først og fremst er det bloggeren selv som bestemmer hvordan den vil presentere seg selv i sosiale medier. Det mener boyd og Nancy Baym. Noen brukere ønsker å skille seg ut fra de andre deltakerne i de sosiale mediene, og vil lage sin egen identitet. Fordi brukernes kropper ikke er synlige for leserne kan de velge å presentere seg som en kjendiser, lyve på alderen, utseende og å lage sin egen identitet uavhengig av konteksten. Og dermed vil det bli opp til leserne hvordan de vil oppfatte bloggeren(Baym 2010:107). Men dersom man er opptatt av hvordan man presenterer seg selv, bør man ta høyde for publikum, og å lære seg språket som brukes i sosiale medier. Da kan teknisk kompetanse på verktøyene, og forståelse av konteksten være viktig(Baym 2010:107)

Oppsummering

I denne artikkelen har vi sett på hvorvidt brukerne har kontroll over sin egen selvpresentasjon i sosiale medier som Facebook og blogg. Vi har også sett på problematikken rundt kontekstkollaps. I forskningslitteraturen blir det klarert at teknologien har mye å si for hvordan vi presenterer oss selv i sosiale medier. Teknologien kan legge føringer gjennom oppsett og format som profil, vennelister og hvorvidt disse er åpne eller ikke. Det at vi deler informasjon med mange mennesker på en gang kan være en utfordring for den enkelte brukeren. I den virkelige verden inntrer vi daglig i mange ulike roller. Disse rollene blandes i sosiale medier, fordi man kan kommunisere med sin sjef, venner og familie samtidig. Det er dette som er kontekstkollaps. Enkelte forskere mener at det er mulig å unngå kontekstkollaps, ved at vi kjenner til brukerinnstillinger og blir bevisst på hvem vi kommuniserer med. Det er verre når du ikke nødvendigvis vet hvem du snakker til, som på blogg. Da kan løsningen være å forestille seg hvem det er du snakker til.

Selv om teknologien legger føringer på hvordan vi presenterer oss selv, så er ordlyden hos de fleste teoretikere at det ikke er teknologien som bestemmer hvordan vi handler. Det er opp til hver enkelt å vise hvordan man ønsker å presentere seg selv i sosiale medier.

 </a>