Noma/eng/sym
Symeon av Durham, Historia Regum
§161 […] Horum Torgotus erat unus, postea Scottorum episcopus. Is prosapiam trahens de genere Anglorum non infimo, unus erat inter alios qui, nuper subjugata Normannis Anglia, obsides pro tota Lindesia in Lindicolino castro custodiebantur. Ille pecunia emolliens custodiam, cum magno suorum periculo fugit clanculo ad Norwegenses, qui tunc apud Grimesbi navem mercatoriam usque ad Norwegiam oneraverant. In qua navi etiam legati Wilelmi regis Norwegiam mittendi subvectionem sibi paraverant: jamque navis illa totis avolans velis terras aspectibus subtraxerat, cum ecce fugitivus obses regis ab inferioribus navis partibus, ubi Norwegenses eum absconderant, in medium erumpens, legatos eorumque socios in stuporem vertit. Nam ubique locorum perquisitus fuerat, etiam in navi eadem exactores regis scrutinia fecerant, sed calliditas abscondentium delusit oculos perscrutantium. Itaque legati instabant, ut depositis velis navem cum fugitivo regis ad Angliam quoquo modo reflecterent. Norwegenses acrius repugnabant, ut cœpta velificatio prospero navem cursu in antea perferret. Fit partium altercatio, ita ut adversus se invicem armarentur: sed quod major vis erat Norwegensium, citius compressa est audacia legatorum, quantoque magis terræ propinquabant, tanto magis illis se humiliabant. Veniens autem illo juvenis fugitivus, quoniam honeste se et caste agebat, nobilibus et optimatibus gratus apparebat.
§162 Pervenit et ad notitiam regis Olavi; qui quoniam valde religiosus erat, sacros codices inter manus tractare, et litteras inter regni curas sæpe consuevit addiscere; sæpe etiam sacerdoti ad altare assistere, et induentem vestimenta sacra adjuvare, aquam manibus fundere, et cætera hujusmodi devote peragere. Audito itaque quod clericus de Anglia venisset, quod magnum tunc temporis videbatur, eum ad discendos psalmos quasi magistrum sibi exibuit. Inter hæc satis superque abundabat rebus, regis virorumque nobilium largitate proffluentibus. Se quia religiosa desideria, dum differentur, sæpe mutantur, ab illo statu paulatim animus defluebat, quem jocunditas seculi ex successu rerum ad se trahebat. Sed quia invitatus sponte venire noluit, quandoque compulsus domum coelestis patrisfamilias intravit. Post aliquot namque annos patriam cum multa pecunia renavigabat [...].
(Symeonis monachi, Opera omnia, vol II, ed. Thomas Arnold, Rerum Britannicarum medii ævi scriptores 75:2 (London 1885): s. 202-203)
Oversettelse
§ 161 […] Én av disse var Turgot, senere biskop for skottene. England var nylig blitt underlagt normannerne, og fordi Turgot tilhørte en høy ætt blant anglerne, var han én av dem som ble holdt som gissel for hele Lindesia [Lindesey] i Lincoln-leiren. Men etter å ha bestukket fangevokteren, flyktet han i hemmelighet med stor fare for sine folk til noen nordmenn som hadde lastet et handelsskip ved Grimsby, som skulle til Norge. Men også kong Wilhelms legater som skulle sendes til Norge, hadde skaffet seg overfart i dette skipet.
Skipet fikk god bør, og snart var det ute av sikte fra land. Da kom han, som var kongens gissel og hadde rømt, frem fra bunnen av skipet der nordmennene holdt ham skjult. Dette kom svært overraskende på legatene og deres følge. For man hadde gjennomsøkt alle steder på jakt etter ham, og kongens menn hadde sett etter også i dette skipet. Men kløkten hos den som skjulte hadde narret øynene til de som lette. Nå krevde legatene at nordmennene skulle ta ned seilene og straks føre skipet med kongens flyktning tilbake til England. Nordmennene satte seg kraftig imot dette, og ville fortsette overfarten med samme gode vind i samme retning. Det oppsto en ordstrid oppsto mellom partene, og det gikk så langt at de grep til våpen. Men nordmennene var sterkest, og legatenes fremstøt ble snart slått tilbake. Og jo mer de nærmet seg land, desto spakere ble legatene. Og da den unge flyktningen kom frem, vant han gunst hos adelsmenn og stormenn for sin hederlige og sømmelige fremferd.
§ 162 Dette kom kong Olav for øre. Han var svært gudfryktig, og hadde fått for vane å bla i de hellige skrifter og innvie seg i lese- og skrivekunsten midt oppi forvaltningen av riket. Han bisto ofte presten ved alteret, hjalp ham med å iføre seg de hellige klærne, helte vann over hendene hans, og utførte også andre slike oppgaver med stor hengivenhet. Da Olav hadde hørt at denne geistlige var kommet fra England – noe som var noe av en sjeldenhet på denne tiden – tok han ham som privatlærer for å lære seg salmene. På denne tiden levde Turgot i overflod for han nøt godt av generøsitet både fra konge og adelsmenn.
Men ofte kjempet han med sinnet sitt for å vende det til forrakt mot verden, og når han kunne avslo han invitasjon til gjestebud hos de glade menn, og fant glede i de ensomme tårer idet han ba Gud om å lede ham på frelsens vei. Men fordi religiøse lengsler ofte svekkes når de ikke får utløp, gled hans sinn litt etter litt bort fra denne tilstand, og de verdslige forlystelser trakk det til seg som følge av hans status og gods.
Men han, som ikke ville komme av egen fri vilje når han var blitt invitert, gikk senere inn i den himmelske Faders hus under tvang. For etter mange år dro han tilbake til fedrelandet med mange penger [...].
Norsk oversettelse av Dag Sverre Henriksen, hentet fra Middelalderforum, n.s., 4:1 (2004)
Oversettelse til engelsk: Simeon of Durham, A History of the Kings of England, transl. Joseph Stevenson, in Church Historians of England, vol. 3, part 2 (1858), s. 560-561
Et utdrag av denne passasjen er tidligere oversatt av Alexander Bugge i “Stormagtsdrømmenes tid: Fra Harald Haardraades hjemkomst til Magnus Barfods død”, i Norges historie 2:1: Tidsrummet 1030-1103 (Kristiania 1915): s. 305-306, se også omtalen av Turgots ferd til Norge på s. 308.
Omkring 1200 skrev Roger av Hoveden nesten ordrett av denne delen av Symeons beretning. Hans versjon er utgitt i Chronica magistri Rogeri de Houedene, ed. William Stubbs, Rolls series 51, 4 bind (London, 1868-71), og oversatt til engelsk i The Annals of Roger de Hoveden, comprising the history of England and of other countries of Europe, from A.D. 732 to A.D. 1201, vol. 1, overs. Henry T. Riley (London 1853): 156.
Litteratur
Bandlien, Bjørn, "En engelsk rømling hos Olav kyrre", Middelalderforum, n.s. 4:1 (2004), s. 33-79
Symeon of Durham: Historian of Durham and the North, ed. by David Rollason (Stamford: Shaun Tyas, 1998)
