Februar, 2 grader kulde

NB: Denne siden er under arbeid!

Februar, 2 grader kulde (1887) er betraktet som Jørgen Sørensens (1861—1894) hovedverk; maleriet ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet samme år som det ble malt. Verket avbilder Blindernveien slik det så ut i 1887, med Vestre Aker prestegård i bakgrunnen (også kjent som Nedre Blindern gård). Bildet er malt med olje på lerret, og har format 71,8 x 87,4 cm. Maleriet henger i dag på Nasjonalmuseet i Oslo, i rom 58 med temaet "nordisk lys".

Jørgen Sørensen, Februar, 2 grader kulde, 1887. Olje på lerret, 71,8 x 87,4 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

Februar, 2 grader kulde er et landskapsmaleri av vinteren rundt Vestre Aker prestegård ved Blindernveien i 1887. Langs veien kjører en mann med hest og slede på en islagt vei, snøen trekker seg tilbake, men februarkulden er fortsatt til stede. To trær på hver sin side av veien omfavner mannen med hest og slede lik en buegang. Et annet midtpunkt er presteboligen, som sitter delvis skjult bak bladløse trær på en bakketopp. Prestegårdens gjerde strekker seg langs veien som har blitt forhøyet med steinblokker der mosen herjer i sprekkene. Til høyre for våningshuset er det forpakterhus og stabbur.

Et annet gjerde til venstre i bildet vitner om et jorde i umiddelbar nærhet. I bakgrunnen dominerer fargenyanser i blått. Solen skinner inn fra venstre, og kaster en skygge over landeveien. Fargene forholder seg harmoniske til hverandre, og hele bildet har en ro over seg. Nede til høyre er Sørensens signatur. Maleriet er rammet inn i en detaljert gullramme med plakett der kunstnerens navn og leveår står skrevet.

Formale virkemidler

Komposisjonen og perspektivlinjene føres langs gjerdet og veien, ned bakken fra prestegården og ender mot venstre i bildet der veien starter. Dermed samles ortogonalene i et forsvinningspunkt utenfor bildet sentrum og medfører at man retter blikket mot hesten og sleden. Dette skaper en idé for publikum om at disse er på vei gjennom bildet, og senere vil forsvinne ut av maleriet. Alt dette samler bildet og skaper en bevegelse. Ved å ta hensyn til det gylne snitt oppnår Sørensen et verk som fremstår harmonisk og balansert for seeren. Komposisjonen sees fra normalperspektiv og gir en følelse av at man står foran bildet og kan ta del i vinterlandskapet Sørensen har skapt. Dette åpner bildet og passer med stemningen for helhetsinntrykket. Verket ser etter å skildre virkeligheten uten at seeren idealiserer det.

I Februar, 2 grader kulde er konturene av ting på lang avstand uklare, som for eksempel gjerdets linjer dypere inn i bildet, dette er som resultat av et atmosfærisk perspektiv. Landskapsmotivet blir ytterligere fremstilt gjennom fargeperspektivet. Dermed har maleriet lilla og røde fargenyanser i det tørre løvet i forgrunnen, fordi varme farger virker nære, og blåmalte toner i fjellene i bakgrunnen, fordi kalde farger virker fjerne. Jørgen Sørensen har gjenskapt dette vinterlandskapet ved bruk av kalde farger, som tidvis brytes opp av varme toner. Snøen får et hint av lilla, rosa og gult i tråd med friluftsmalerteknikken Sørensen anvendte, hvor virkelighetsnær gjengivelse var synonymt med impresjonistisk fargebruk. E. H. Gombrich skriver om denne fremgangsmåten i Verdenskunsten:

En maler som vil fange et bestemt naturinntrykk, får ikke tid til å blande fargene sine omhyggelig på paletten (...) Han måtte sette fargen direkte på lerretet med raske strøk og ta mer hensyn til helheten enn til detaljene.

Hesten med mann og slede på slep blir lesbar ved at penselstrøkene smeltes sammen til ett gjennom vår persepsjon, og på den måten blir et hint av rødt til en ridepisk. Slike lette og raske strøk finner vi også i de mosedekte steinblokkene i grønt og grått. I tillegg vitner den islagte landeveiens raske strøk i burgunder, lyseblått og fiolett om grunnidéen bak friluftsmalernes virkelighetsgjengivelse; å la betrakterens blikk fullføre maleriet. Fargenyansene i maleriet viser til en videreutvikling av Barbizon-skolens lys- og skyggemodellering. Denne effekten ser vi i trærnes lysbeige toner og i gjerdets mørkeblå skyggefelt. I tillegg kommer den til uttrykk i den skyggelagte snøen som, til forskjell fra den hvite som bader i lys, har blitt fremstilt med nyanser av blått og grått, samt tegn til turkis og lilla. I tråd med dette skriver Steinsvik i Munch og malervennenne på Modum:

Etter Frits Thaulows forbilde malte han også vinterlandskaper, der han med sin følsomme koloristiske sans maktet å ta vare på alle de fargeverdiene som impresjonistene hadde oppdaget at fantes i snøen - de lette rosa fortoninger i sollyset og de fine blå skygger.

Det er gjennom lys og skygge at norske friluftsmalere som Jørgen Sørensen evner å visualisere en kjølig vinterdag. Denne forståelsen av lys og skygge er en egenskap han deler med Thaulow, noe som synes i maleriet Gate i Kragerø. I Februar, 2 grader kulde har sollyset enda en funksjon, det skinner på prestegårdens hovedhus og mannen med hest og slede, noe som fører vår oppmerksomhet mot disse tingene.

Innholdsanalyse

I mellomgrunnen av bildet ser vi en mann med hest og slede på vei forbi en prestegård. Sammen med vinterlandskapet visualiserer disse elementene en helt tilfeldig kald vinterdag i februar. Maleriet er naturalistisk og dermed blir fokuset å gjengi virkeligheten så realistisk som mulig. Jørgen Sørensen gir betrakteren mulighet til å få et innblikk i hverdagen på 1880-tallet.

Februar, 2 grader kulde er realistisk. Både tittelen og motivet i seg selv er fakta som blir servert uten videre behov for tolkning. Samtidig fanger Sørensen følelsen av to graders kulde og inviterer betrakteren til å føle på denne vinterstemningen. Slik opplever vi den kalde lufta gjennom kunstverket.

Impresjonistisk naturalisme

Jørgen Sørensen var en sann naturalist og en betydningsfull landskapsmaler i sin tid. Han har fått positiv omtale av anerkjente kunstkritikere, og beskrives som en av mellomgenerasjonens beste landskapsmalere. Hans kommentar «Allting er best og penest som det er» svarer godt til naturalismen som stilart. I motsetning til mer romantiske eller idealiserte landskapsstiler, unngår naturalismen utsmykning eller idealisering av motivet. Den fremmer landskapet slik det er, med alle dets ufullkommenheter. Naturalistiske landskapsmalerier har en tendens til å være følelsesmessig nøytrale, og fokuserer på en enkel gjengivelse av motivet i stedet for å forsøke å fremkalle sterke følelsesladde responser. Sørensen strebet etter å skildre naturlige elementer nøyaktig, ved å fange detaljene, lyssettingen og atmosfæren i scenen, samtidig som han ønsket å gjenskape landskapet i dets grove, naturlige tilstand.

Naturalismen var også en epoke som begynte å utforske temaer som var mer forankret i hverdagen og vanlige menneskers liv. Andre norske kunstnere på denne tiden var dypt opptatt av sosiale spørsmål og søkte å skildre den utfordrende virkeligheten i samfunnet og arbeiderklassens opplevelse i de raskt industrialiserte byene. De var inspirert av den franske bevegelsen og hadde som mål å kaste lys over de tøffe levekårene til de fattige. På denne måten skilte Sørensen seg fra flere av sine kollegaer i Kristianiabohemen som var langt mer provoserende i sine uttrykksformer, ved at han unngikk å tillegge kunsten sin et politisk budskap.

Den naturalistiske bevegelsen i Norge ga gradvis plass til andre kunstbevegelser som impresjonisme og symbolisme på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Gjennom sine resier til Paris, ble Jørgen Sørensen inspirert av impresjonismen til å male landskapsmalerier i friluft, en plein air, med den hensikt å fange kunstnerens inntrykk av øyeblikket. Det er i Sørensens gjengivelse av lys og skygge vi ser impresjonismens ånd tydeligst. E. H. Gomrich skriver om friluftsmalernes nye funn: "De oppdaget nemlig at vi ute i naturen slett ikke ser individuelle gjenstander, hver med sin karakteristiske farge, men en broket blanding av flimrende farger som smelter sammen for øyet." Derfor er ikke lys og skygge i Februar, 2 grader kulde gjenskapt i henhold til lokalfargene, men til dagslysfargene utendørs.

Vi kan si at Jørgen Sørensen var en naturalistisk maler med impresjonistiske innflytelser. I Februar, 2 grader kulde er det dagslysfargene og den maleriske teknikken som peker til impresjonismen, mens de brune, hverdagslige fargene som holder maleriet igjen i naturalismen. Overgangen mellom naturalisme og impresjonisme faller naturlig for den norske kunstneren på 1880-tallet, men kan også stamme fra Sørensens forbilder. Han lærte under både Krohg og Thaulow, som introduserte han for naturalismen og impresjonismen. Sørensen var del av Kristianiabohemen, en gruppe kunstnere (bl.a. Edvard Munch og Oda Krohg) ledet av Christian Krohg og forfatter Hans Jæger. Utenom det politiske besto kunstnermedlemmene stort sett av naturalister, som ble inspirert av den franske impresjonismen og deres friluftsmalerier. Hans impresjonisme vokste med årene, spesielt etter hans andre reise til Paris i 1889–90: se Fra et gårdstun, 1890, hvor han anvender en tydelig impresjonistisk teknikk med sterke farger. Sørensen plasseres altså i mellomgenerasjonen mellom naturalistene og impresjonistene.

Litteratur

Berg, Knut. Norges Malerkunst. 1: Fra middelalderen til 1900. Gyldendal, 1993.

Britannica, T. Editors of Encyclopaedia. "aerial perspective." Encyclopedia Britannica, June 6, 2016. https://www.britannica.com/art/aerial-perspective

Danbolt, G. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Gombrich, E. H. Verdenskunsten. Oslo: Aschehoug, 1992.

Steinsvik, Tone Sinding, «Jørgen Sørensen», i Munch og malervennene på Modum, redigert av Blaafarveværk, 153-160. Oslo: Stiftelsen Modums Blaafarveværk. 2013.

Tvedt, Knut Are (red.). Oslo Byleksikon. 5. utgave. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2010.